Kristus – skriftens kjerne og stjerne

Jan Rettedal kommer på besøk til Kongsberg 22.-25. januar!

Mange av oss kjenner Jan fra før, ettersom han har besøkt menigheten vår mange ganger tidligere.

Jan jobber som menighetsveileder i Frikirka og forkynner Guds ord med varme og humor.

Vi legger opp til en ganske tradisjonell felleskapshelg – og tema for forkynnelsen denne gangen er: ”Kristus – Skriftens kjerne og stjerne”.

 

Torsdag 22. og fredag 23. januar i Gustava Kiellandsvei 12

Torsdag kl 20: Undervisningssamling

Fredag dagtid: Åpent for samtaler (Ta kontakt med Geir Øystein hvis dere ønsker en samtale med Jan)

Fredag kl 20: Huskirkeforum

Lørdag 24. januar i Maurits Hansensgate 22

kl 11:    Familiesamling

kl 12:    Lunsj

kl 13:    Fysisk aktivitet – muligheter til å f.eks gå på skøyter

kl 15:    Kaffe og frukt

kl 16:    Undervisning

Kl 18:   Middag

Kl 20:   Kveldsmøte

Søndag 25. januar i Deichmannsgate 11

kl 11:    Gudstjenestefelleskap

Velkommen!

Bålfellesskapet

Det var en gang 5 brødre som bodde hos sin far på den mest fantastiske plassen du kan tenke deg. Alt var fritt og godt, men det var en ting de ikke fikk lov til; leke ved elva. Strømmen var stri, og faren advarte om at om de lekte i den ville strømmen ta dem vekk fra hjemmet. Men fristelsen ble for stor for 4 av brødrene og de trosset faren, lekte ved elven og ble tatt med av strømmen langt, langt vekk fra hjemlandet.
Da de til sist ble skylt i land ble det klart for dem at det var umulig å komme seg tilbake, og at håpet var at faren kom for å hente dem. De fant ly, mat og lagde et bål. Ved denne plassen holdt de mot i hverandre ved å fortelle historier om stedet de kom fra, om faren og storebroren som var igjen og håpet om at de en dag skulle komme for å hente dem hjem.
 _MG_9808Tiden gikk, og en dag da de våknet var en av brødrene borte fra bålfelleskapet. Da de fant ham var han ivrig i gang med å bygge seg hus blandt befolkningen som var i nærheten av der de befant seg. Han hadde blitt lei av å vente, og ville gjerne leve som det andre folket. Om ikke det nye hjemmet på noen måte kunne måle seg med det han kom fra, så var det helt på høyde og kanskje faktisk finere enn det de andre rundt ham hadde! Å bruke ventetiden på bålfelleskapet som var så enkelt og fristet ikke lenger.
Så forsvant neste bror. Han fant de på en høyde, ivrig opptatt med å følge med på og notere hva broren i landsbyen gjorde feil. Som han sa, så måtte jo noen passe på så de kunne gi et godt regnskap på alle brorens feil når faren kom for å hente dem. Dette kunne han jo ikke følge med på fra bålfelleskapet, så han måtte bli på sin høyde.
Deretter var det den tredje brorens tur til å bli borte. Den siste broren i bålfelleskapet fant ham i elven der han la stein på stein oppover elven i retning farshjemmet. Han var blitt lei av å vente på å bli hentet og tenkte det var lurere å forsøke å komme seg hjem for egen kraft. Men strømmen var stri, og for hver stein han la, ble to vasket bort…
En morgen ble broren ved bålfelleskapet varsomt vekket. Den eldste broren, han som hadde forblitt lydig ved farshjemmet var kommet for å hente dem hjem.(Joh 14.3)
Full av glede ledet han storebroren til landsbybroren for å fortelle de gode nyhetene; de skulle hjem! Men denne broren var ikke interessert (Luk.14. 15-24 og Luk 8.14). Bilde av farshjemmet var blitt vagt, og som en fjern drøm. Han kunne ikke oppgi alt han hadde jobbet for en eventyrhistorie. Han nektet å bli med brødrene. Det samme gjaldt han som satt på høyden. Om han forlot sin plass, hvem skulle da notere og følge med på hva landsbybroren gjorde?
En skulle jo tro at broren som forsøkte å bygge sin egen vei til faren ble glad for å slippe strevet, og heller bli båret hjem av storebroren, men nei. Han var sikker på at siden de hadde vært ulydige ville hans strev vise faren at han hadde gjort seg fortjent til tilgivelse. Han kunne ikke tro på at det kunne være så enkelt som å la seg bære hjem og ville ikke gå fra arbeidet.
Men for han som ville, ble dette dagen da han fikk komme hjem til fest og glede i farshuset:-)

(fritt etter Max Lucados historie i «Grepet av Nåden»)

Våren i D11 har gått til å se nærmere på hva menighet og kjernen i kristenlivet er, og denne historien var for oss et bilde på hva vi ønsker å leve i; et bålfelleskap. Et felleskap vi kjenner igjen fra den nytestamentlige menigheten som hadde alt sitt fokus på å fortelle hverandre og alle andre som ville høre det gode budskapet om hvor vi kommer fra og hvor vi skal:-).(Ef. 1. 17-22. Kol.3. 16-17)

Historien er et godt utgangspunkt for å snakke om menighet og hvordan en kan leve i verden uten å være av verden (Joh 17. 16-18)men den har sine mangler, som enhver menneskapt lignelse. Menighet er så stort og lite, enkelt og vanskelig, men det kan vi snakke mer om sammen:-)

Men et par tydeliggjøringer:
Vi er ikke alene i bålfellsekapet. Jesus er med og har lovet oss Den Hellige Ånd (Joh. 14. 16-19)

Vi er ikke et passivt mimrefelleskap, men et omvendelsesfelleskap. Jesus sa :» Jeg har fått all makt i himmel og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnen og Den Hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28. 19-20).

Bålfelleskapet er også et praktisk felleskap der vi lever sammen og kan hjelpe hverandre med det som trengs til både hverdag og fest (Jesaja 58.6-7. Ef 2.10)

Ønsker du et bålfelleskap?Trenger du varmen fra bålet og mennesker rundt deg? Du er hjertelig velkommen til oss. Vi befinner oss i Deichmannsgate 11. Datoer for oppsatte samlinger finner du i kalenderen på nettsiden, men ta gjerne kontakt med Sarita (986 066 69) eller Brede (928 247 26) eller stikk bare innom.

Sarita Wallumrød